En ulykke er vond å takle

Det er nå over 2 uker siden sist jeg skrev. Vi hadde en ulykke på gården, der to av familiemedlemmene veltet med atv. Jeg orker/klarer ikke å skrive ned i detalj hva som skjedde og alt rundt det, men jeg kan si såpass at vi er lykkelig over å ha de begge sammen med oss. En person ble skadet og fraktet til sykehus, den andre gjorde en innsats få har klart. Jeg vil rette en stor takk til helsepersonell, hjelpemannskap og alle som bidro til at dette endte såpass bra som det gjorde. Den omsorgen, roligheten og kunnskapen de har er bare enestående.

De første dagene etter ulykken er fokus rettet mot de involverte, passe på at de har det så bra som mulig. Snakke ut om det som har skjedd, være sammen og holde fokus på det positive.

I ettertid kommer det mange reaksjoner i kroppen, nå «snakker» jeg fra min side. Jeg brøt helt sammen fem dager etter ulykken, alt av redsel, følelser og tanker bare rant over. Føler meg utrolig sliten og helt tom for energi. Så får jeg dårlig samvittighet for at jeg retter fokus på meg, jeg har ikke opplevd det de to andre har…. Men hjelpe meg så redd jeg var…

Den siste uka har hverdagen så smått kommet tilbake. De vanlige tingene må gjøres. På torsdag reiste hun som ble skadet til sin leilighet, og på fredag var vi på Levanger og hentet flyttelasset til vår nest eldste datter. Hun reiser til Wales i april, og skal være i sykepleierpraksis der i 10 uker. Nå har hun og kjæresten reist til hans leilighet, så nå er vi 3 stk igjen her hjemme. Uka som kommer blir veldig spennende for min del, i morgen skal jeg starte med EMDR-behandling. Vet ikke helt hvordan det foregår, så det kommer jeg tilbake til. Torsdag har jeg time på sykehuset, da får jeg svaret på søvn-eeg jeg var på forrige mandag. Håper alt er bra og at jeg får igjen førerkortet mitt.. Nå klarte jeg endelig å komme igang med skrivingen igjen, det skal bli godt å få ut tanker og følelser fremover. Ønsker alle en fin søndagskveld, her skal vi først heie på Ranheim, så blir det RBK 🙂

Fredag og helgavasken venter..

Har akkurat kommet hjem fra behandling hos manuellterapeuten, det er til stor hjelp og jeg gleder meg (faktisk) til hver gang. Blir litt sliten etterpå, men er så absolutt verdt det 🙂 I helga kommer tre av ungdommene og deres to hunder hjem. Alltid like godt når de vil komme, setter stor pris på det. Så er det store spørsmålet, er det noen vits i å vaske nå da? hundene springer ut og inn og det ser ut deretter.. Tror det blir støvsuger og lett rydding, så får vi heller ta en runde etter helga. Jeg føler jeg skulle ha gjort så mye mer til de kommer hjem, de forventer ikke det, det er jeg som setter de forventningene. De skal få mat, snop og alt det der, men alltid er tankene at jeg skulle ha ordnet noe ekstra. De ønsker seg taco til kvelds, det skal de iallefall få 😉 Nå må jeg få ræva i gir og gjøre noe! Ha en fin dag 🙂

Å ikke gi seg lønner seg

Da kommer referat fra dagen. Som tidligere skrevet startet ikke dagen så veldig bra. Men, jeg måtte «ta meg selv i nakken», og komme meg opp fra sofaen. Er faktisk litt stolt av meg selv nå. Fikk i meg litt mat, gikk ut og startet opp vår atv. Kjørte en runde oppi skogen, ned til postkassen (den er 200 meter fra huset) og hjem. Satte meg i solveggen og leste posten. Jeg abonnerer på bladene Familien og Hjemmet, og kikket litt i de og nøt sola. Gutten kom hjem fra skolen, det ble så enkelt som pølse med brød til middag. Vi koste oss med det vi 🙂 Så var det VM i skiskytting, det ble veldig spennende. Nå er kroppen rolig, jeg ser på Sommerhytta og gutten er på fotballtrening. Denne dagen har gitt meg en mestringsfølelse, husker ikke sist jeg har klart å presse meg slik på en positiv måte. I kveld klapper jeg meg selv på skuldra og sier stolt til meg selv: «Jeg har gjort mer enn jeg trodde jeg skulle klare» 🙂 Dette skal jeg ta med meg videre til morgendagen, så får vi se hva den bringer 🙂

En solskinnsdag… UTE…

Sola skinner, det er ett nydelig vær. Og her sitter jeg, inne… Dagen i dag er ikke så veldig bra, kroppen er i helspenn. Skjelver, svetter, stikker i brystet, tungpust, svimmel og smerter både her og der. Har nettopp tatt en guidet avspenning på 15 min, men klarte ikke å få hodet med på det. Tankene bare svirrer alle veier, der de ikke skal være. Nedturen blir alltid like stor hver gang disse rundene kommer, klarer ikke å venne meg til de. Heller ikke å akseptere de. Jeg er så lei, så sliten og akkurat nå gir jeg litt opp. Akkurat det jeg IKKE skal gjøre! Hvordan gripe tak i dette? Å skrive er første steg. Utrolig hva det hjelper. Fingrene bare går av seg selv, trenger ikke anstrenge meg. Ordene blir til, og fokuset er akkurat her og nå. Er ikke så verst bare det?! Det er fortsatt tidlig på dagen, så nå blir jobben å finne på noe som gjør den litt lettere. Første jeg skal gjøre er å få i meg litt mat, det er jeg ikke flink til. Vekten har rast ned 15 kg på ett år, uten at jeg har gjort noe for det. Hadde mye å gå på, så ikke noe farlig med det, men blir ikke noe energi av å ikke få i seg næring. Nå skal jeg koke meg havregrynsgrøt, så kommer det sikkert ett innlegg i kveld der dere får høre hvordan dagen ble tilslutt. Nyt dagen dere som klarer det, jeg skal gi den ett forsøk 🙂

Ny dag, nye oppgaver

I går var jeg i samtale med vernepleier. Sitter igjen med en følelse av at jeg kanskje krevde for mye nå. Frustrasjonen min kom virkelig frem, jeg er egentlig ikke den som tørr å si ifra så direkte. Synes det skjer for lite fremgang. Ønsker mer intensivt, jeg er utålmodig. Det er nå jeg har kampvilje, er redd den ebber ut.. Så kommer min dårlige samvittighet i etterkant, stakkars henne, hun gjør vel så godt hun kan.. Nå må jeg klare å tenke at hun har dette som jobb, det er ikke henne personlig jeg sa det til. Jeg får en følelse av å være til belastning der også.. I slutten av samtalen fikk jeg 3 oppgaver jeg skal gjennomføre hver dag. Den første er å skrive ned 3 positive ting jeg gjør hver dag, det andre er å ut av huset minimum 10 min. pr. dag og det tredje er å sette meg ned og se tv i 30 min. hver formiddag (uten å tenke på noe annet). Dette høres sikkert enkelt ut for de fleste, men for meg å ha så konkrete oppgaver er en utfordring. Nå har det seg sånn, jeg tror kanskje jeg er på litt bedringens vei. Har ikke hatt denne viljen tidligere, jeg må kanskje ta det som ett positivt tegn? Det er vel noe med de små skrittene… Ønsker alle en fin dag, jeg skal gjøre mine oppgaver 😉