Savner å være den jeg en gang var

Torsdag var jeg hos lege på Nevrosenteret på st.olavs for å få svar på søvn-eeg og om mulighetene for å få førerkortet tilbake. Alle tester var fine, og etter litt diskusjoner (fra min side), ble det besluttet å søke fylkeslegen om å få tilbake føreretten. Håper det ikke tar alt for lang tid å få svar.. Vi dro rett fra sykehuset og til innsamlingsaksjon på skolen til sønnen. Kom inn i den store hallen, masse folk og jeg kjente alt svaiet og var sikker på jeg skulle besvime. Stresset øker, føler alle ser på meg, tror alle merker jeg har angst og rulla er igang. Så har jeg ei venninne som kom bort til meg, ga meg en klem og vi satte oss ned sammen ved ett bord. Hun klarte å få meg til å fokusere på andre ting, snakket og lo litt. Hun er så rolig og behagelig å være sammen med, hun skjønner meg uten at jeg trenger å forklare 🙂 Fredag var jeg hos manuellterapeuten, og kom derifra helt utslitt. Kjenner dagene etter EMDR-behandlingen har vært tøffe. Alt er så sårt. I går kom nest gamleste datter og kjæreste hjem, hun har pakket for å være i praksis som sykepleierstudent. 10 uker! i Wales. Mora synes det er tøft å tenke på at hun skal være så langt borte, og helt frem til sommeren.. Men, hun gleder seg og det er det viktigste 🙂 Yngste datter kom hjem i dag, hun og sønnen skal hjelpe faren med våroinn. Nå startet pløyinga, så dagene fremover ser jeg vel ikke så mye til de 😉 Jeg havnet på legevakta i går, gallestein mente de. Fikk en sprøyte for smertene og for å utvide gallegangen. Den hjalp fort mot smertene, men når jeg får bivirkninger som munntørrhet, følelse om at halsen strammer seg og smerter i brystet, da kommer også den store stygge angsten. Jeg blir så redd! Og da klarer jeg ikke tenke rasjonelt, tror med en gang at det er noe alvorlig. Jeg er så lei og utålmodig, vil ha tilbake den Marte jeg en gang var.. En ting jeg må bli flinkere til er å ta ibruk de verktøyene jeg har lært, hjelper ikke å bare tenke på de. Energien tappes av alle tankene, jeg vet det. Resultatet kommer ikke før jeg tar meg selv i nakken og jobber med utfordringene!

Sola skinner, det vil jeg også..

Ute er det strålende sol og 8 grader. Våknet med sola i ansiktet og virvar i hodet, jeg orket ikke tanken på å stå opp. Etter noen samtaler med min mann kom jeg meg opp av senga og ned i stua. Tankekjøret bare raser ivei, jeg blir oppgitt og skuffet over meg selv. Satte på telefonen med meditasjon og fokus på pust, og det er utrolig god terapi. Jobbet hardt med meg selv, tok på meg sko og jakke og gikk ut for å hjelpe mannen å rydde litt søppel rundt på gårdstunet. Utrolig hva som dukker opp når snøen forsvinner…. Kom en nabobonde innom, han såg oss ute, så da ble det en kaffekopp og litt skravling i solveggen. Det at folk stikker innom er veldig hyggelig, synd den tradisjonen har forsvunnet. I dag er det slik at vi føler vi må spørre om det er greit vi kommer, men jeg synes det er mye enklere hvis folk bare kommer. Da er det nok å servere en kopp kaffe, slipper stresset med å finne på noe å servere, rydde hus osv.. Nå når jeg kom inn igjen kjenner jeg kroppen skjelver, hjertebank og er utrolig trett. Det «koster» å presse seg, og ja, jeg vet det er positivt på sikt 😉 Etter så mange år med inaktivitet kan jeg vel ikke forvente å klare så mye på en dag. Det er de små skrittene som teller sies det.. Nå skal jeg ta meg ei økt med Mediyoga, få fokuset over på noe helt annet 🙂 I morgen skal jeg på sykehuset og få svar på de testene jeg har tatt, kryss fingrene for meg alle sammen, jeg ønsker å få tilbake førerkortet mitt 🙂 Ha en fin onsdag og nyt vårfølelsen 🙂

Dagen etter EMDR-behandling

I går startet jeg behandling som kalles EMDR. Det er en psykoterapiform der forstyrrende elementer blir brukt når angsten er høy. Jeg følte meg i en slags hypnose, der jeg kjente på ting som er ubehagelig. Når angstanfall ble fremkalt ble det brukt forstyrrende element som jeg måtte følge blikket med helt til jeg fikk frem en følelse rundt dette. For hver gang jeg hadde igjen øynene og tenkte på disse følelsene, kom det stadig nye… Dette gjentok vi flere runder. Psykologen sa jeg må ha flere timer med dette, da selvfølelsen og kjærligheten til meg selv ikke er tilstede. Så nå blir det denne behandlingen noen mandager fremover. Det var intenst, tøft og en veldig utladende behandling, men jeg har stor tro på at dette er bra for meg på sikt. Vanskelig å forklare hvordan det oppleves, tror det må gå en stund før jeg selv klarer å forstå hvordan hun klarte å få frem så intense reaksjoner fra meg. Hun sa jeg er «enkel» å jobbe med, jeg klarte å stole på henne og åpne opp for det som kom. Skummelt, men samtidig en lettelse å kjenne at ting skjer. Etter 7 år er jeg klar for å ta de stegene som må tas. Jeg er lei av angsten som styrer hverdagene mine, lei av å ikke tørre å være sosial, lei av å ikke kunne planlegge noe, lei av å ligge på sofaen, lei av smertene i kroppen som er resultat av lite aktivitet… Savner en bryter jeg kan skru på, og vips så er alt bra..

I går meldte jeg meg inn i medlemsportal for mental styrke og indre ro. Det er Veronica Lill Hetland som driver den. Nettsiden hennes heter Tanketreneren. (Dette er ikke reklame). I denne portalen finnes alt fra lydfiler om meditasjon, MediYoga, Inspirasjon, kunnskap og verktøy, egen facebookgruppe +++ Hun har selv vært alvorlig psykisk syk, og har tatt utdanning som NLP coach, hypnoterapeut, mindfullness og Enneagram coach. Utrolig flink til å forklare på en forståelig måte, så jeg er veldig spent på dette opplegget. Hun gir meg trua og håpet om en bedre hverdag når jeg ser hvordan hun har det i dag 🙂

En ulykke er vond å takle

Det er nå over 2 uker siden sist jeg skrev. Vi hadde en ulykke på gården, der to av familiemedlemmene veltet med atv. Jeg orker/klarer ikke å skrive ned i detalj hva som skjedde og alt rundt det, men jeg kan si såpass at vi er lykkelig over å ha de begge sammen med oss. En person ble skadet og fraktet til sykehus, den andre gjorde en innsats få har klart. Jeg vil rette en stor takk til helsepersonell, hjelpemannskap og alle som bidro til at dette endte såpass bra som det gjorde. Den omsorgen, roligheten og kunnskapen de har er bare enestående.

De første dagene etter ulykken er fokus rettet mot de involverte, passe på at de har det så bra som mulig. Snakke ut om det som har skjedd, være sammen og holde fokus på det positive.

I ettertid kommer det mange reaksjoner i kroppen, nå «snakker» jeg fra min side. Jeg brøt helt sammen fem dager etter ulykken, alt av redsel, følelser og tanker bare rant over. Føler meg utrolig sliten og helt tom for energi. Så får jeg dårlig samvittighet for at jeg retter fokus på meg, jeg har ikke opplevd det de to andre har…. Men hjelpe meg så redd jeg var…

Den siste uka har hverdagen så smått kommet tilbake. De vanlige tingene må gjøres. På torsdag reiste hun som ble skadet til sin leilighet, og på fredag var vi på Levanger og hentet flyttelasset til vår nest eldste datter. Hun reiser til Wales i april, og skal være i sykepleierpraksis der i 10 uker. Nå har hun og kjæresten reist til hans leilighet, så nå er vi 3 stk igjen her hjemme. Uka som kommer blir veldig spennende for min del, i morgen skal jeg starte med EMDR-behandling. Vet ikke helt hvordan det foregår, så det kommer jeg tilbake til. Torsdag har jeg time på sykehuset, da får jeg svaret på søvn-eeg jeg var på forrige mandag. Håper alt er bra og at jeg får igjen førerkortet mitt.. Nå klarte jeg endelig å komme igang med skrivingen igjen, det skal bli godt å få ut tanker og følelser fremover. Ønsker alle en fin søndagskveld, her skal vi først heie på Ranheim, så blir det RBK 🙂

Fredag og helgavasken venter..

Har akkurat kommet hjem fra behandling hos manuellterapeuten, det er til stor hjelp og jeg gleder meg (faktisk) til hver gang. Blir litt sliten etterpå, men er så absolutt verdt det 🙂 I helga kommer tre av ungdommene og deres to hunder hjem. Alltid like godt når de vil komme, setter stor pris på det. Så er det store spørsmålet, er det noen vits i å vaske nå da? hundene springer ut og inn og det ser ut deretter.. Tror det blir støvsuger og lett rydding, så får vi heller ta en runde etter helga. Jeg føler jeg skulle ha gjort så mye mer til de kommer hjem, de forventer ikke det, det er jeg som setter de forventningene. De skal få mat, snop og alt det der, men alltid er tankene at jeg skulle ha ordnet noe ekstra. De ønsker seg taco til kvelds, det skal de iallefall få 😉 Nå må jeg få ræva i gir og gjøre noe! Ha en fin dag 🙂

Ny dag, nye oppgaver

I går var jeg i samtale med vernepleier. Sitter igjen med en følelse av at jeg kanskje krevde for mye nå. Frustrasjonen min kom virkelig frem, jeg er egentlig ikke den som tørr å si ifra så direkte. Synes det skjer for lite fremgang. Ønsker mer intensivt, jeg er utålmodig. Det er nå jeg har kampvilje, er redd den ebber ut.. Så kommer min dårlige samvittighet i etterkant, stakkars henne, hun gjør vel så godt hun kan.. Nå må jeg klare å tenke at hun har dette som jobb, det er ikke henne personlig jeg sa det til. Jeg får en følelse av å være til belastning der også.. I slutten av samtalen fikk jeg 3 oppgaver jeg skal gjennomføre hver dag. Den første er å skrive ned 3 positive ting jeg gjør hver dag, det andre er å ut av huset minimum 10 min. pr. dag og det tredje er å sette meg ned og se tv i 30 min. hver formiddag (uten å tenke på noe annet). Dette høres sikkert enkelt ut for de fleste, men for meg å ha så konkrete oppgaver er en utfordring. Nå har det seg sånn, jeg tror kanskje jeg er på litt bedringens vei. Har ikke hatt denne viljen tidligere, jeg må kanskje ta det som ett positivt tegn? Det er vel noe med de små skrittene… Ønsker alle en fin dag, jeg skal gjøre mine oppgaver 😉

Tap av førerkort

I november mistet jeg førerkortet i 1 år pga ett bevissthetstap. Skjønner reglene, og fullt forståelig at legene er redd for det skal skje igjen. Og viktigst er jo å ikke være en fare for andre trafikanter. Det ble ikke funnet noe somatisk galt med meg, og jeg selv mener å vite hvorfor jeg fikk dette bevissthetstapet. I min tilstand med all denne angsten følger det også med hyperventilering, som lett oppstår når jeg kommer i en stresset situasjon. Spesielt hvis noen sier de ser jeg ser syk ut, da blir fokuset mitt å ikke skape noe styr, ikke skape situasjoner der jeg viser min panikkangst. Pusten går kjapt, pulsen stiger og rulla er igang.. Det var akkurat dette som skjedde ved denne hendelsen. Jeg satt i en taxi, og fikk ett angstanfall. Skulle selvfølgelig ikke si noe om det, eller vise det, så prøvde å fokusere på å puste rolig. Taxisjåføren spurte om jeg følte meg dårlig, og da skjedde akkurat det jeg fryktet mest. Hun så det… Jeg sa jeg følte meg svimmel, og etter det husker jeg ikke noe. Hun hadde ringt 113, noe som er fullt forståelig, jeg ble hentet med helikopter og fløyet til sykehuset. Der ble jeg grundig undersøkt, deriblant tatt eeg. Ikke noe galt å finne. Var innlagt i 2 døgn. Ved utskriving fikk jeg altså beskjed om at retten til å føre motoriserte kjøretøy fratas i 1 år, og jeg må være anfallsfri i denne perioden. Jeg skal på sykehuset og ta døgn-eeg nå i slutten av mars, og på oppfølgende legetime i starten av april. Da får jeg høre om de finner noe som kan likne epilepsi. Har ikke hatt flere anfall, så jeg er rimelig sikker på at de ikke finner noe der heller. Hvis de ikke gjør det, kan jeg søke om å få tilbake føreretten. Håper inderlig jeg får det, vi bor veldig usentralt, blir ikke mindre isolert av å ikke komme seg noen steder. For å si det sånn, jeg er ikke den som er så veldig mye borte uansett, men bare det å ha muligheten betyr veldig mye. Så nå krysses alt som krysses kan for at dette ordner seg i april 🙂

Bekymringsangst

Som tidligere nevnt har jeg Generalisert Angst, også kalt bekymringsangst. Det innebærer at jeg bekymrer meg for det aller meste. Det går ikke en dag uten jeg gruer meg for ting som skal skje, eller KAN skje. Hverdagslige ting, som vask av klær, vask av hus, lage mat, dra på butikken, være i terapi +++, kan jeg bruke flere timer på å grue meg til. Tenk på all den energien jeg bruker på å gruble, snakke meg selv ned og ikke ha troen på meg selv! Har jeg gjort disse oppgavene uten å sette meg ned først, da har jeg hatt energi til å gjennomføre det. Men neida, jeg prioriterer å grave meg selv ned og tappe meg for energi før jeg i det hele tatt har prøvd… Sosiale settinger holder jeg meg langt unna, det KAN jo hende jeg ikke klarer å være der, jeg KAN jo få angstanfall, jeg KAN jo besvime, folk KAN jo synes jeg er teit osv.. Fire bryllup i nærmeste familien gikk jeg glipp av iløpet av ett år. Fordi jeg visste ikke om jeg skulle klare å være «normal», som alle andre. Jeg turte rett og slett ikke å være tilstede. Så satt jeg hjemme og gråt og gråt… Skulle så veldig gjerne ha vært der, men angsten fikk styre disse avgjørelsene også.. Tryggeste plassen er å være hjemme, der ingen ser meg når det stormer som verst. Å planlegge noe frem i tid er bortkastet. Hvorfor skal jeg grue meg i dager eller måneder hvis det er mulig å unngå det? Fordi jeg har lært meg en teknikk, å styre unna alt som er usikkert, UNNVIKELSE…. Jeg har nå startet, med små skritt, veien tilbake til en hverdag som skal inneholde noe lystbetont. I dag foreslo faktisk jeg at mannen min skulle ta meg med på en kjøretur med vår nye atv. Og jeg som er sååå redd for å sitte på slike kjøretøy! Vi kjørte 3 mil, og jeg koste meg! 🙂 Jeg vant over frykten, for en mestringsfølelse 🙂 Jobben min videre nå blir å stole på meg selv, få trua tilbake om lykkelige dager og se mulighetene. Jeg kan ikke la denne angsten ta større plass, den skal gradvis overvinnes!

Nedskjæring innen psykisk helse

I kveld hørte jeg på nyhetene at dagens regjering ikke ønsker å stoppe nedskjæringer av sengeplasser innen psykisk helse, nå var det spesielt ungdomspsykiatrien som var i fokus. Hva i alle dager tenker de på? Det er stadig store oppslag om ungdom som sliter psykisk, presset de står ovenfor i dag er enormt stort. Sosiale medier, forventninger til utdanning, klær, utseende, materialisme og mye mye mer. Jeg blir rett og slett oppgitt, frustrert og forbannet når jeg hører dette. Det viktigste samfunnet kan bidra med, er å hjelpe folk så tidlig som mulig i livet. Fange opp og gi hjelp til de som virkelig trenger det. Ungdommene i sin beste alder SKAL få den hjelp de har krav på! Det ble gitt uttrykk for bekymringer rundt selvmord i innslaget, takk til de som ønsker å kjempe for å bevare plassene som er i dag! Hva med livsglede, mestringsfølelse, selvtillit, få lysten til å leve livet og få den støtten de trenger for å få ett godt liv? Vi har for få plasser i dag, hvordan kan de så mye som tenke tanken på å kutte ned? Dette engasjerer meg kjenner jeg. Unner ingen å leve i en slik boble jeg har gjort i 7 år.

Dagen derpå

I går var en dag der det var full aktivitet fra morgen til kvelds. I dag får jeg «betalt» for det… Kroppen og hodet er sliten, men da er min største oppgave å ikke la tankene bestemme at denne dagen skal bli dritt. Jeg har utfordringer med å tillate meg å ta en hviledag, der jeg kan «bare» slappe av, se på sport og nyte det. Dårlig samvittighet gnager konstant når jeg setter meg ned, jeg skulle ha klart så mye mer… Aksept, det er ett stort ord. Å akseptere at kroppen ikke orker så mye i dag må jeg klare å innfinne meg med. Gi meg selv ett klapp på skuldra, være fornøyd med det jeg klarte i går. Får stadig høre at jeg har for store forventninger til meg selv, kanskje har jeg det. Hvem setter de forventningene? Er det for meg selv eller for de rundt meg? Det er nok jeg som setter de, og det er det konstante jaget etter å bevise at jeg klarer noe. Søket etter bekreftelse på at jeg er bra nok. Har aldri klart å sagt noe positivt om meg selv. Jeg tror oppriktig på de tankene om at de få som er rundt meg er her fordi de føler de må. Ikke fordi de ønsker det.. Belastningen jeg påfører de nærmeste gnager konstant. Det er ikke lett å være pårørende i en slik situasjon. Jeg beundrer min mann som daglig står ved min side, kommer med støttende ord, lager middag, oppmuntrer meg, aksepterer, er positiv og ser de små framskritt jeg gjør. Jeg har vanskelig for å se de fremskrittene selv, men han sier de er der. Hans ordtak er: «Jeg er glad det ikke går for fort fremover, da kommer dette til å bli bra tilslutt». Ja, det er nok mye i det, har ting gått for fort har fallhøyden blitt stor. Men, jeg er utålmodig! Vil bli frisk, fort! Det er ikke snudd over natta, jeg må akseptere det.. Skal fortsette å kjempe, for familien og meg selv. Dette skal bli bra, jeg har det egentlig alt for bra til å ikke klare dette!