To skritt frem og ett tilbake

Det er mye som skjer for tiden, jeg kjenner en endringsprosess i kroppen. Etter 2 runder med EMDR og medlemskap i «Tanketreneren, Medlemsportal for mental styrke og indre ro» har det skjedd noe. Tankekjøret er mindre, fokus endres til å tenke positivt. Knallhard jobbing, er i full «jobb» døgnet rundt. Det er kun JEG som kan gjøre denne jobben, og det er jeg motivert for å ta tak i nå. Men, så har jeg selvfølgelig noen nedturer innimellom. Da er fokus ekstra viktig, det å stoppe opp, ta tak og gjør noe med det. Det å kjenne på glede inni meg er noe jeg har glemt, de negative tankene har preget min hverdag fullt ut. Her har meditasjon vært min største hjelp. Etter flere tester har jeg fått bekreftet at jeg er høysensitiv. For meg har det vært negativt oppfattet, helt til jeg fikk forklart hvordan det er å være det. Nå må jeg se det som en ressurs og ikke som en byrde. Kort forklart om det å være høysensitiv er: Følsom for lys/lyd/stress, tar innpå meg andre sine følelser (har veldig mye empati og synes synd på alle), er en sosial person, men blir fort mye følelser og sansing som igjen gjør at jeg blir sliten og stresset, setter andre foran meg selv osv.. Jeg GjØR meg selv vondt. Nå når disse tankene og følelsene dukker opp, sier jeg STOPP, og endrer fokus over på noe helt annet. Mange tenker sikkert : «Nå har hun virkelig tippet helt av», ja da får de bare tenke det. For meg har det å bli bevisst mitt tankemønster, mine følelser og handlinger gjort til at jeg kan starte å leve igjen 🙂 Har fått tilbake mer energi (har mye mer å hente), ler mer, er opplagt når jeg våkner, ser lysere på fremtiden og har IKKE tatt en beroligende tablett på flere dager 🙂 🙂 Jeg er forberedt på tilbakefall, men for meg er to skritt frem og ett tilbake greit akkurat nå 😉 Ha en strålende dag 🙂

Savner å være den jeg en gang var

Torsdag var jeg hos lege på Nevrosenteret på st.olavs for å få svar på søvn-eeg og om mulighetene for å få førerkortet tilbake. Alle tester var fine, og etter litt diskusjoner (fra min side), ble det besluttet å søke fylkeslegen om å få tilbake føreretten. Håper det ikke tar alt for lang tid å få svar.. Vi dro rett fra sykehuset og til innsamlingsaksjon på skolen til sønnen. Kom inn i den store hallen, masse folk og jeg kjente alt svaiet og var sikker på jeg skulle besvime. Stresset øker, føler alle ser på meg, tror alle merker jeg har angst og rulla er igang. Så har jeg ei venninne som kom bort til meg, ga meg en klem og vi satte oss ned sammen ved ett bord. Hun klarte å få meg til å fokusere på andre ting, snakket og lo litt. Hun er så rolig og behagelig å være sammen med, hun skjønner meg uten at jeg trenger å forklare 🙂 Fredag var jeg hos manuellterapeuten, og kom derifra helt utslitt. Kjenner dagene etter EMDR-behandlingen har vært tøffe. Alt er så sårt. I går kom nest gamleste datter og kjæreste hjem, hun har pakket for å være i praksis som sykepleierstudent. 10 uker! i Wales. Mora synes det er tøft å tenke på at hun skal være så langt borte, og helt frem til sommeren.. Men, hun gleder seg og det er det viktigste 🙂 Yngste datter kom hjem i dag, hun og sønnen skal hjelpe faren med våroinn. Nå startet pløyinga, så dagene fremover ser jeg vel ikke så mye til de 😉 Jeg havnet på legevakta i går, gallestein mente de. Fikk en sprøyte for smertene og for å utvide gallegangen. Den hjalp fort mot smertene, men når jeg får bivirkninger som munntørrhet, følelse om at halsen strammer seg og smerter i brystet, da kommer også den store stygge angsten. Jeg blir så redd! Og da klarer jeg ikke tenke rasjonelt, tror med en gang at det er noe alvorlig. Jeg er så lei og utålmodig, vil ha tilbake den Marte jeg en gang var.. En ting jeg må bli flinkere til er å ta ibruk de verktøyene jeg har lært, hjelper ikke å bare tenke på de. Energien tappes av alle tankene, jeg vet det. Resultatet kommer ikke før jeg tar meg selv i nakken og jobber med utfordringene!

Sola skinner, det vil jeg også..

Ute er det strålende sol og 8 grader. Våknet med sola i ansiktet og virvar i hodet, jeg orket ikke tanken på å stå opp. Etter noen samtaler med min mann kom jeg meg opp av senga og ned i stua. Tankekjøret bare raser ivei, jeg blir oppgitt og skuffet over meg selv. Satte på telefonen med meditasjon og fokus på pust, og det er utrolig god terapi. Jobbet hardt med meg selv, tok på meg sko og jakke og gikk ut for å hjelpe mannen å rydde litt søppel rundt på gårdstunet. Utrolig hva som dukker opp når snøen forsvinner…. Kom en nabobonde innom, han såg oss ute, så da ble det en kaffekopp og litt skravling i solveggen. Det at folk stikker innom er veldig hyggelig, synd den tradisjonen har forsvunnet. I dag er det slik at vi føler vi må spørre om det er greit vi kommer, men jeg synes det er mye enklere hvis folk bare kommer. Da er det nok å servere en kopp kaffe, slipper stresset med å finne på noe å servere, rydde hus osv.. Nå når jeg kom inn igjen kjenner jeg kroppen skjelver, hjertebank og er utrolig trett. Det «koster» å presse seg, og ja, jeg vet det er positivt på sikt 😉 Etter så mange år med inaktivitet kan jeg vel ikke forvente å klare så mye på en dag. Det er de små skrittene som teller sies det.. Nå skal jeg ta meg ei økt med Mediyoga, få fokuset over på noe helt annet 🙂 I morgen skal jeg på sykehuset og få svar på de testene jeg har tatt, kryss fingrene for meg alle sammen, jeg ønsker å få tilbake førerkortet mitt 🙂 Ha en fin onsdag og nyt vårfølelsen 🙂

Dagen etter EMDR-behandling

I går startet jeg behandling som kalles EMDR. Det er en psykoterapiform der forstyrrende elementer blir brukt når angsten er høy. Jeg følte meg i en slags hypnose, der jeg kjente på ting som er ubehagelig. Når angstanfall ble fremkalt ble det brukt forstyrrende element som jeg måtte følge blikket med helt til jeg fikk frem en følelse rundt dette. For hver gang jeg hadde igjen øynene og tenkte på disse følelsene, kom det stadig nye… Dette gjentok vi flere runder. Psykologen sa jeg må ha flere timer med dette, da selvfølelsen og kjærligheten til meg selv ikke er tilstede. Så nå blir det denne behandlingen noen mandager fremover. Det var intenst, tøft og en veldig utladende behandling, men jeg har stor tro på at dette er bra for meg på sikt. Vanskelig å forklare hvordan det oppleves, tror det må gå en stund før jeg selv klarer å forstå hvordan hun klarte å få frem så intense reaksjoner fra meg. Hun sa jeg er «enkel» å jobbe med, jeg klarte å stole på henne og åpne opp for det som kom. Skummelt, men samtidig en lettelse å kjenne at ting skjer. Etter 7 år er jeg klar for å ta de stegene som må tas. Jeg er lei av angsten som styrer hverdagene mine, lei av å ikke tørre å være sosial, lei av å ikke kunne planlegge noe, lei av å ligge på sofaen, lei av smertene i kroppen som er resultat av lite aktivitet… Savner en bryter jeg kan skru på, og vips så er alt bra..

I går meldte jeg meg inn i medlemsportal for mental styrke og indre ro. Det er Veronica Lill Hetland som driver den. Nettsiden hennes heter Tanketreneren. (Dette er ikke reklame). I denne portalen finnes alt fra lydfiler om meditasjon, MediYoga, Inspirasjon, kunnskap og verktøy, egen facebookgruppe +++ Hun har selv vært alvorlig psykisk syk, og har tatt utdanning som NLP coach, hypnoterapeut, mindfullness og Enneagram coach. Utrolig flink til å forklare på en forståelig måte, så jeg er veldig spent på dette opplegget. Hun gir meg trua og håpet om en bedre hverdag når jeg ser hvordan hun har det i dag 🙂

En ulykke er vond å takle

Det er nå over 2 uker siden sist jeg skrev. Vi hadde en ulykke på gården, der to av familiemedlemmene veltet med atv. Jeg orker/klarer ikke å skrive ned i detalj hva som skjedde og alt rundt det, men jeg kan si såpass at vi er lykkelig over å ha de begge sammen med oss. En person ble skadet og fraktet til sykehus, den andre gjorde en innsats få har klart. Jeg vil rette en stor takk til helsepersonell, hjelpemannskap og alle som bidro til at dette endte såpass bra som det gjorde. Den omsorgen, roligheten og kunnskapen de har er bare enestående.

De første dagene etter ulykken er fokus rettet mot de involverte, passe på at de har det så bra som mulig. Snakke ut om det som har skjedd, være sammen og holde fokus på det positive.

I ettertid kommer det mange reaksjoner i kroppen, nå «snakker» jeg fra min side. Jeg brøt helt sammen fem dager etter ulykken, alt av redsel, følelser og tanker bare rant over. Føler meg utrolig sliten og helt tom for energi. Så får jeg dårlig samvittighet for at jeg retter fokus på meg, jeg har ikke opplevd det de to andre har…. Men hjelpe meg så redd jeg var…

Den siste uka har hverdagen så smått kommet tilbake. De vanlige tingene må gjøres. På torsdag reiste hun som ble skadet til sin leilighet, og på fredag var vi på Levanger og hentet flyttelasset til vår nest eldste datter. Hun reiser til Wales i april, og skal være i sykepleierpraksis der i 10 uker. Nå har hun og kjæresten reist til hans leilighet, så nå er vi 3 stk igjen her hjemme. Uka som kommer blir veldig spennende for min del, i morgen skal jeg starte med EMDR-behandling. Vet ikke helt hvordan det foregår, så det kommer jeg tilbake til. Torsdag har jeg time på sykehuset, da får jeg svaret på søvn-eeg jeg var på forrige mandag. Håper alt er bra og at jeg får igjen førerkortet mitt.. Nå klarte jeg endelig å komme igang med skrivingen igjen, det skal bli godt å få ut tanker og følelser fremover. Ønsker alle en fin søndagskveld, her skal vi først heie på Ranheim, så blir det RBK 🙂

Fredag og helgavasken venter..

Har akkurat kommet hjem fra behandling hos manuellterapeuten, det er til stor hjelp og jeg gleder meg (faktisk) til hver gang. Blir litt sliten etterpå, men er så absolutt verdt det 🙂 I helga kommer tre av ungdommene og deres to hunder hjem. Alltid like godt når de vil komme, setter stor pris på det. Så er det store spørsmålet, er det noen vits i å vaske nå da? hundene springer ut og inn og det ser ut deretter.. Tror det blir støvsuger og lett rydding, så får vi heller ta en runde etter helga. Jeg føler jeg skulle ha gjort så mye mer til de kommer hjem, de forventer ikke det, det er jeg som setter de forventningene. De skal få mat, snop og alt det der, men alltid er tankene at jeg skulle ha ordnet noe ekstra. De ønsker seg taco til kvelds, det skal de iallefall få 😉 Nå må jeg få ræva i gir og gjøre noe! Ha en fin dag 🙂

Å ikke gi seg lønner seg

Da kommer referat fra dagen. Som tidligere skrevet startet ikke dagen så veldig bra. Men, jeg måtte «ta meg selv i nakken», og komme meg opp fra sofaen. Er faktisk litt stolt av meg selv nå. Fikk i meg litt mat, gikk ut og startet opp vår atv. Kjørte en runde oppi skogen, ned til postkassen (den er 200 meter fra huset) og hjem. Satte meg i solveggen og leste posten. Jeg abonnerer på bladene Familien og Hjemmet, og kikket litt i de og nøt sola. Gutten kom hjem fra skolen, det ble så enkelt som pølse med brød til middag. Vi koste oss med det vi 🙂 Så var det VM i skiskytting, det ble veldig spennende. Nå er kroppen rolig, jeg ser på Sommerhytta og gutten er på fotballtrening. Denne dagen har gitt meg en mestringsfølelse, husker ikke sist jeg har klart å presse meg slik på en positiv måte. I kveld klapper jeg meg selv på skuldra og sier stolt til meg selv: «Jeg har gjort mer enn jeg trodde jeg skulle klare» 🙂 Dette skal jeg ta med meg videre til morgendagen, så får vi se hva den bringer 🙂

En solskinnsdag… UTE…

Sola skinner, det er ett nydelig vær. Og her sitter jeg, inne… Dagen i dag er ikke så veldig bra, kroppen er i helspenn. Skjelver, svetter, stikker i brystet, tungpust, svimmel og smerter både her og der. Har nettopp tatt en guidet avspenning på 15 min, men klarte ikke å få hodet med på det. Tankene bare svirrer alle veier, der de ikke skal være. Nedturen blir alltid like stor hver gang disse rundene kommer, klarer ikke å venne meg til de. Heller ikke å akseptere de. Jeg er så lei, så sliten og akkurat nå gir jeg litt opp. Akkurat det jeg IKKE skal gjøre! Hvordan gripe tak i dette? Å skrive er første steg. Utrolig hva det hjelper. Fingrene bare går av seg selv, trenger ikke anstrenge meg. Ordene blir til, og fokuset er akkurat her og nå. Er ikke så verst bare det?! Det er fortsatt tidlig på dagen, så nå blir jobben å finne på noe som gjør den litt lettere. Første jeg skal gjøre er å få i meg litt mat, det er jeg ikke flink til. Vekten har rast ned 15 kg på ett år, uten at jeg har gjort noe for det. Hadde mye å gå på, så ikke noe farlig med det, men blir ikke noe energi av å ikke få i seg næring. Nå skal jeg koke meg havregrynsgrøt, så kommer det sikkert ett innlegg i kveld der dere får høre hvordan dagen ble tilslutt. Nyt dagen dere som klarer det, jeg skal gi den ett forsøk 🙂

Ny dag, nye oppgaver

I går var jeg i samtale med vernepleier. Sitter igjen med en følelse av at jeg kanskje krevde for mye nå. Frustrasjonen min kom virkelig frem, jeg er egentlig ikke den som tørr å si ifra så direkte. Synes det skjer for lite fremgang. Ønsker mer intensivt, jeg er utålmodig. Det er nå jeg har kampvilje, er redd den ebber ut.. Så kommer min dårlige samvittighet i etterkant, stakkars henne, hun gjør vel så godt hun kan.. Nå må jeg klare å tenke at hun har dette som jobb, det er ikke henne personlig jeg sa det til. Jeg får en følelse av å være til belastning der også.. I slutten av samtalen fikk jeg 3 oppgaver jeg skal gjennomføre hver dag. Den første er å skrive ned 3 positive ting jeg gjør hver dag, det andre er å ut av huset minimum 10 min. pr. dag og det tredje er å sette meg ned og se tv i 30 min. hver formiddag (uten å tenke på noe annet). Dette høres sikkert enkelt ut for de fleste, men for meg å ha så konkrete oppgaver er en utfordring. Nå har det seg sånn, jeg tror kanskje jeg er på litt bedringens vei. Har ikke hatt denne viljen tidligere, jeg må kanskje ta det som ett positivt tegn? Det er vel noe med de små skrittene… Ønsker alle en fin dag, jeg skal gjøre mine oppgaver 😉

Når kvelden kommer…

Så er det disse ettermiddagene/kveldene da… Hvorfor skal de være så slitsomme? Det er jo da de fleste nyter livet… For meg er de tunge, jeg blir urolig og stresset. Masse angst. Da får jeg tid og ro til å gruble, mørket her oppe i skogkanten liker jeg ikke. Vi bor på en gård som ligger for seg selv, ingen hus rundt oss. Deilig tenker sikkert mange, usikkerhet tenker jeg.. Skulle gjerne hatt litt lys, bevegelser og aktiviteter rundt meg her nå. Ja, det er sikkert idyllisk å kunne gå ut døra og rett ut i naturen, ikke ha noen som ser rett inn til deg, stillheten, friheten og alt det der. Men jeg klarer ikke å se den positive siden. Jeg tørr ikke å gå ute alene, er mørkredd og husredd, klarer ikke å hente inn ved engang. Har bodd her i snart 19 år, og vet det blir mange år til. Mannen min stortrives her, oppveksten hans her var fantastisk, og han elsker å drive gården itillegg til jobben han har. Ungene våre synes de har hatt en super oppvekst, de kunne ikke ha tenkt seg noe annet sted å vokse opp på. Ikke misforstå meg, jeg er veldig glad for den friheten mine barn har hatt med å vokse opp slik. De har fått prøvd alt fra det å ha mange ulike dyr, firhjulinger, minicrossere, kjørt traktor, lekt fritt uten trafikk osv. Men nå, når barna har blitt ungdom/voksne kjenner jeg ekstra mye på dette. Dette var kveldens utblåsing, skriver det ned når mannen er på jobb og jeg sitter her alene…