Bekymringsangst

Som tidligere nevnt har jeg Generalisert Angst, også kalt bekymringsangst. Det innebærer at jeg bekymrer meg for det aller meste. Det går ikke en dag uten jeg gruer meg for ting som skal skje, eller KAN skje. Hverdagslige ting, som vask av klær, vask av hus, lage mat, dra på butikken, være i terapi +++, kan jeg bruke flere timer på å grue meg til. Tenk på all den energien jeg bruker på å gruble, snakke meg selv ned og ikke ha troen på meg selv! Har jeg gjort disse oppgavene uten å sette meg ned først, da har jeg hatt energi til å gjennomføre det. Men neida, jeg prioriterer å grave meg selv ned og tappe meg for energi før jeg i det hele tatt har prøvd… Sosiale settinger holder jeg meg langt unna, det KAN jo hende jeg ikke klarer å være der, jeg KAN jo få angstanfall, jeg KAN jo besvime, folk KAN jo synes jeg er teit osv.. Fire bryllup i nærmeste familien gikk jeg glipp av iløpet av ett år. Fordi jeg visste ikke om jeg skulle klare å være «normal», som alle andre. Jeg turte rett og slett ikke å være tilstede. Så satt jeg hjemme og gråt og gråt… Skulle så veldig gjerne ha vært der, men angsten fikk styre disse avgjørelsene også.. Tryggeste plassen er å være hjemme, der ingen ser meg når det stormer som verst. Å planlegge noe frem i tid er bortkastet. Hvorfor skal jeg grue meg i dager eller måneder hvis det er mulig å unngå det? Fordi jeg har lært meg en teknikk, å styre unna alt som er usikkert, UNNVIKELSE…. Jeg har nå startet, med små skritt, veien tilbake til en hverdag som skal inneholde noe lystbetont. I dag foreslo faktisk jeg at mannen min skulle ta meg med på en kjøretur med vår nye atv. Og jeg som er sååå redd for å sitte på slike kjøretøy! Vi kjørte 3 mil, og jeg koste meg! 🙂 Jeg vant over frykten, for en mestringsfølelse 🙂 Jobben min videre nå blir å stole på meg selv, få trua tilbake om lykkelige dager og se mulighetene. Jeg kan ikke la denne angsten ta større plass, den skal gradvis overvinnes!

Isolasjonen har «kostet» mye…

Da jeg fikk depresjonen gikk jeg fra å være den mest sosiale personen, til å isolere meg totalt. Jeg skjønner faktisk ikke hvordan det går an at livet snur så fort. Før jeg selv kom i denne situasjonen klarte jeg ikke å forestille meg livet til de som sa : «Jeg har møtt veggen, og er langt nede i kjelleren». Det gikk jo bare ikke an, mange av de var jo de mest positive og trivelige personer jeg visste om.. Men, nå vet jeg akkurat hvordan de har det, og jeg respekterer folk som ikke skjønner hvordan jeg har det. Jeg klarer ikke, etter 7 år, å forklare hvordan denne sykdommen påvirker hverdagen min. Mange sier til meg : «Det er bare….osv». Det er det verste noen kan si til meg, for det er ikke bare å… Ett eksempel på mine utfordringer (som helt sikkert høres latterlig ut for mange) er: Hvis jeg skal sette på en maskin med klær, da sitter jeg i flere timer og psyker meg selv ned med at «det klarer jeg ikke».» Jeg er udugelig». «Jeg er så sliten». «Jeg er en taper». «Jeg er en dårlig mor». «Jeg er en dårlig kone». «Jeg klarer ingenting» osv.. Disse tankene tar all min energi. Slike tanker har jeg om alt jeg skal gjøre, fordi jeg tror ikke jeg klarer noe. Dette er ganske så slitsomt det. Å planlegge noe er uaktuelt. Da går jeg og gruer meg i dager, uker og måneder. Første tiden etter jeg ble syk hadde jeg mange utenom familien rundt meg. Men hver gang de spurte om jeg ville bli med på noe, eller om jeg ville ha besøk, da fant jeg på tusen unnskyldninger for å slippe. Ikke for å slippe å møte de personene, men jeg var livredd for å binde meg til noe jeg ikke trodde jeg skulle klare å gjennomføre. Var redd for å vise meg hvis jeg fikk angstanfall. Jeg skulle så gjerne ha takket alle som virkelig prøvde. Men, mange av de har jeg ikke noe kontakt med i dag. Og det er ikke deres feil, de prøvde så godt de kunne. Denne sykdommen gjør så vondt, den gjør at jeg føler meg ensom. Ikke misforstå, jeg har familien min, men jeg føler meg ensom i min egen kropp. Den har frarøvet meg livsglede, pågangsmot og vilje. Det er disse tingene jeg skal jobbe for å få tilbake. Jeg har bestemt meg for at nå skal jeg finne frem vinnerinstinktet og kjempe. Små skritt i riktig retning sier mannen min, han har vel rett i det. Enn om det bare kunne ha vært så enkelt som å skru av en bryter, og da har alt vært greit? Nei, så enkelt er det ikke. Jeg kan ikke ha for store mål, da blir fallhøyden så alt for stor. Tiden fremover skal jeg bruke til å komme meg litt mer ut på tur, kanskje til og med spørre om noen blir med og går sammen med meg.. Det er skummelt det..