En ulykke er vond å takle

Det er nå over 2 uker siden sist jeg skrev. Vi hadde en ulykke på gården, der to av familiemedlemmene veltet med atv. Jeg orker/klarer ikke å skrive ned i detalj hva som skjedde og alt rundt det, men jeg kan si såpass at vi er lykkelig over å ha de begge sammen med oss. En person ble skadet og fraktet til sykehus, den andre gjorde en innsats få har klart. Jeg vil rette en stor takk til helsepersonell, hjelpemannskap og alle som bidro til at dette endte såpass bra som det gjorde. Den omsorgen, roligheten og kunnskapen de har er bare enestående.

De første dagene etter ulykken er fokus rettet mot de involverte, passe på at de har det så bra som mulig. Snakke ut om det som har skjedd, være sammen og holde fokus på det positive.

I ettertid kommer det mange reaksjoner i kroppen, nå «snakker» jeg fra min side. Jeg brøt helt sammen fem dager etter ulykken, alt av redsel, følelser og tanker bare rant over. Føler meg utrolig sliten og helt tom for energi. Så får jeg dårlig samvittighet for at jeg retter fokus på meg, jeg har ikke opplevd det de to andre har…. Men hjelpe meg så redd jeg var…

Den siste uka har hverdagen så smått kommet tilbake. De vanlige tingene må gjøres. På torsdag reiste hun som ble skadet til sin leilighet, og på fredag var vi på Levanger og hentet flyttelasset til vår nest eldste datter. Hun reiser til Wales i april, og skal være i sykepleierpraksis der i 10 uker. Nå har hun og kjæresten reist til hans leilighet, så nå er vi 3 stk igjen her hjemme. Uka som kommer blir veldig spennende for min del, i morgen skal jeg starte med EMDR-behandling. Vet ikke helt hvordan det foregår, så det kommer jeg tilbake til. Torsdag har jeg time på sykehuset, da får jeg svaret på søvn-eeg jeg var på forrige mandag. Håper alt er bra og at jeg får igjen førerkortet mitt.. Nå klarte jeg endelig å komme igang med skrivingen igjen, det skal bli godt å få ut tanker og følelser fremover. Ønsker alle en fin søndagskveld, her skal vi først heie på Ranheim, så blir det RBK 🙂

Fredag og helgavasken venter..

Har akkurat kommet hjem fra behandling hos manuellterapeuten, det er til stor hjelp og jeg gleder meg (faktisk) til hver gang. Blir litt sliten etterpå, men er så absolutt verdt det 🙂 I helga kommer tre av ungdommene og deres to hunder hjem. Alltid like godt når de vil komme, setter stor pris på det. Så er det store spørsmålet, er det noen vits i å vaske nå da? hundene springer ut og inn og det ser ut deretter.. Tror det blir støvsuger og lett rydding, så får vi heller ta en runde etter helga. Jeg føler jeg skulle ha gjort så mye mer til de kommer hjem, de forventer ikke det, det er jeg som setter de forventningene. De skal få mat, snop og alt det der, men alltid er tankene at jeg skulle ha ordnet noe ekstra. De ønsker seg taco til kvelds, det skal de iallefall få 😉 Nå må jeg få ræva i gir og gjøre noe! Ha en fin dag 🙂

Ny dag, nye oppgaver

I går var jeg i samtale med vernepleier. Sitter igjen med en følelse av at jeg kanskje krevde for mye nå. Frustrasjonen min kom virkelig frem, jeg er egentlig ikke den som tørr å si ifra så direkte. Synes det skjer for lite fremgang. Ønsker mer intensivt, jeg er utålmodig. Det er nå jeg har kampvilje, er redd den ebber ut.. Så kommer min dårlige samvittighet i etterkant, stakkars henne, hun gjør vel så godt hun kan.. Nå må jeg klare å tenke at hun har dette som jobb, det er ikke henne personlig jeg sa det til. Jeg får en følelse av å være til belastning der også.. I slutten av samtalen fikk jeg 3 oppgaver jeg skal gjennomføre hver dag. Den første er å skrive ned 3 positive ting jeg gjør hver dag, det andre er å ut av huset minimum 10 min. pr. dag og det tredje er å sette meg ned og se tv i 30 min. hver formiddag (uten å tenke på noe annet). Dette høres sikkert enkelt ut for de fleste, men for meg å ha så konkrete oppgaver er en utfordring. Nå har det seg sånn, jeg tror kanskje jeg er på litt bedringens vei. Har ikke hatt denne viljen tidligere, jeg må kanskje ta det som ett positivt tegn? Det er vel noe med de små skrittene… Ønsker alle en fin dag, jeg skal gjøre mine oppgaver 😉

Familien min

Det er ikke bare meg disse psykiske lidelsene går utover. Jeg har en familie, mann og 4 barn. Min konstante dårlige samvittighet, redsel for å ikke være bra nok og følelse av å begrense de gjør hverdagene ekstra tøffe. Mannen min er verdens mest tålmodige, snille og omsorgsfulle personen jeg vet om. Han har stått ved min side fra dag en. Selvfølgelig har han dager der han er oppgitt, frustrert og lei, skulle bare mangle. Vi har alltid sagt at livet til han og barna må gå som normalt, de kan ikke sette seg ned og bli med meg ned i dette mørket. De støtter meg, men de må samtidig leve ett normalt liv. Mannen min jobber turnus, der han er borte 8 døgn i måneden. Det er for han viktig å fortsette i jobben, komme seg litt bort fra denne boblen min. Barna prøver jeg å bruke all min energi på. De tre jentene er studenter, og har flyttet for seg selv. Jeg er så stolte av de! De har etablert seg, studerer og lever sine gode liv. De er flinke til å komme hjem i helger og ferier, noe jeg setter utrolig stor pris på. Sønnen bor hjemme, går på ungdomsskole. Han er aktiv med fotball, venner og gaming. Det er så viktig for meg at de lever livet akkurat slik de ønsker å leve det. Barna skal ikke ta ansvar for min sykdom. Jeg vet de har blitt påvirket av episoder med meg, men samtidig har vi alltid snakket åpent rundt det. Åpenhet er så viktig! Jeg elsker barna og mannen min så utrolig høyt, håper de forstår det nok. Det er de som er drivkraften min til å fortsette kampen mot sykdommen. Jeg kan sitte og gråte og være helt oppgitt på dagtid, men når gutten kommer hjem fra skolen klarer jeg å snu fokuset over på han. Jeg velger å tro på at barna har det ganske greit, tross mine plager. Jeg ønsker aller mest å være en god mamma, som stiller opp når det trengs. Og det tror jeg at jeg har klart det meste av tiden. Friske mammaer har vel sine dager der de ikke klarer å yte maks de også. Det er vel egentlig ganske normalt. Jeg velger å tro det iallefall.