Tap av førerkort

I november mistet jeg førerkortet i 1 år pga ett bevissthetstap. Skjønner reglene, og fullt forståelig at legene er redd for det skal skje igjen. Og viktigst er jo å ikke være en fare for andre trafikanter. Det ble ikke funnet noe somatisk galt med meg, og jeg selv mener å vite hvorfor jeg fikk dette bevissthetstapet. I min tilstand med all denne angsten følger det også med hyperventilering, som lett oppstår når jeg kommer i en stresset situasjon. Spesielt hvis noen sier de ser jeg ser syk ut, da blir fokuset mitt å ikke skape noe styr, ikke skape situasjoner der jeg viser min panikkangst. Pusten går kjapt, pulsen stiger og rulla er igang.. Det var akkurat dette som skjedde ved denne hendelsen. Jeg satt i en taxi, og fikk ett angstanfall. Skulle selvfølgelig ikke si noe om det, eller vise det, så prøvde å fokusere på å puste rolig. Taxisjåføren spurte om jeg følte meg dårlig, og da skjedde akkurat det jeg fryktet mest. Hun så det… Jeg sa jeg følte meg svimmel, og etter det husker jeg ikke noe. Hun hadde ringt 113, noe som er fullt forståelig, jeg ble hentet med helikopter og fløyet til sykehuset. Der ble jeg grundig undersøkt, deriblant tatt eeg. Ikke noe galt å finne. Var innlagt i 2 døgn. Ved utskriving fikk jeg altså beskjed om at retten til å føre motoriserte kjøretøy fratas i 1 år, og jeg må være anfallsfri i denne perioden. Jeg skal på sykehuset og ta døgn-eeg nå i slutten av mars, og på oppfølgende legetime i starten av april. Da får jeg høre om de finner noe som kan likne epilepsi. Har ikke hatt flere anfall, så jeg er rimelig sikker på at de ikke finner noe der heller. Hvis de ikke gjør det, kan jeg søke om å få tilbake føreretten. Håper inderlig jeg får det, vi bor veldig usentralt, blir ikke mindre isolert av å ikke komme seg noen steder. For å si det sånn, jeg er ikke den som er så veldig mye borte uansett, men bare det å ha muligheten betyr veldig mye. Så nå krysses alt som krysses kan for at dette ordner seg i april 🙂

Bekymringsangst

Som tidligere nevnt har jeg Generalisert Angst, også kalt bekymringsangst. Det innebærer at jeg bekymrer meg for det aller meste. Det går ikke en dag uten jeg gruer meg for ting som skal skje, eller KAN skje. Hverdagslige ting, som vask av klær, vask av hus, lage mat, dra på butikken, være i terapi +++, kan jeg bruke flere timer på å grue meg til. Tenk på all den energien jeg bruker på å gruble, snakke meg selv ned og ikke ha troen på meg selv! Har jeg gjort disse oppgavene uten å sette meg ned først, da har jeg hatt energi til å gjennomføre det. Men neida, jeg prioriterer å grave meg selv ned og tappe meg for energi før jeg i det hele tatt har prøvd… Sosiale settinger holder jeg meg langt unna, det KAN jo hende jeg ikke klarer å være der, jeg KAN jo få angstanfall, jeg KAN jo besvime, folk KAN jo synes jeg er teit osv.. Fire bryllup i nærmeste familien gikk jeg glipp av iløpet av ett år. Fordi jeg visste ikke om jeg skulle klare å være «normal», som alle andre. Jeg turte rett og slett ikke å være tilstede. Så satt jeg hjemme og gråt og gråt… Skulle så veldig gjerne ha vært der, men angsten fikk styre disse avgjørelsene også.. Tryggeste plassen er å være hjemme, der ingen ser meg når det stormer som verst. Å planlegge noe frem i tid er bortkastet. Hvorfor skal jeg grue meg i dager eller måneder hvis det er mulig å unngå det? Fordi jeg har lært meg en teknikk, å styre unna alt som er usikkert, UNNVIKELSE…. Jeg har nå startet, med små skritt, veien tilbake til en hverdag som skal inneholde noe lystbetont. I dag foreslo faktisk jeg at mannen min skulle ta meg med på en kjøretur med vår nye atv. Og jeg som er sååå redd for å sitte på slike kjøretøy! Vi kjørte 3 mil, og jeg koste meg! 🙂 Jeg vant over frykten, for en mestringsfølelse 🙂 Jobben min videre nå blir å stole på meg selv, få trua tilbake om lykkelige dager og se mulighetene. Jeg kan ikke la denne angsten ta større plass, den skal gradvis overvinnes!

Nedskjæring innen psykisk helse

I kveld hørte jeg på nyhetene at dagens regjering ikke ønsker å stoppe nedskjæringer av sengeplasser innen psykisk helse, nå var det spesielt ungdomspsykiatrien som var i fokus. Hva i alle dager tenker de på? Det er stadig store oppslag om ungdom som sliter psykisk, presset de står ovenfor i dag er enormt stort. Sosiale medier, forventninger til utdanning, klær, utseende, materialisme og mye mye mer. Jeg blir rett og slett oppgitt, frustrert og forbannet når jeg hører dette. Det viktigste samfunnet kan bidra med, er å hjelpe folk så tidlig som mulig i livet. Fange opp og gi hjelp til de som virkelig trenger det. Ungdommene i sin beste alder SKAL få den hjelp de har krav på! Det ble gitt uttrykk for bekymringer rundt selvmord i innslaget, takk til de som ønsker å kjempe for å bevare plassene som er i dag! Hva med livsglede, mestringsfølelse, selvtillit, få lysten til å leve livet og få den støtten de trenger for å få ett godt liv? Vi har for få plasser i dag, hvordan kan de så mye som tenke tanken på å kutte ned? Dette engasjerer meg kjenner jeg. Unner ingen å leve i en slik boble jeg har gjort i 7 år.

Dagen derpå

I går var en dag der det var full aktivitet fra morgen til kvelds. I dag får jeg «betalt» for det… Kroppen og hodet er sliten, men da er min største oppgave å ikke la tankene bestemme at denne dagen skal bli dritt. Jeg har utfordringer med å tillate meg å ta en hviledag, der jeg kan «bare» slappe av, se på sport og nyte det. Dårlig samvittighet gnager konstant når jeg setter meg ned, jeg skulle ha klart så mye mer… Aksept, det er ett stort ord. Å akseptere at kroppen ikke orker så mye i dag må jeg klare å innfinne meg med. Gi meg selv ett klapp på skuldra, være fornøyd med det jeg klarte i går. Får stadig høre at jeg har for store forventninger til meg selv, kanskje har jeg det. Hvem setter de forventningene? Er det for meg selv eller for de rundt meg? Det er nok jeg som setter de, og det er det konstante jaget etter å bevise at jeg klarer noe. Søket etter bekreftelse på at jeg er bra nok. Har aldri klart å sagt noe positivt om meg selv. Jeg tror oppriktig på de tankene om at de få som er rundt meg er her fordi de føler de må. Ikke fordi de ønsker det.. Belastningen jeg påfører de nærmeste gnager konstant. Det er ikke lett å være pårørende i en slik situasjon. Jeg beundrer min mann som daglig står ved min side, kommer med støttende ord, lager middag, oppmuntrer meg, aksepterer, er positiv og ser de små framskritt jeg gjør. Jeg har vanskelig for å se de fremskrittene selv, men han sier de er der. Hans ordtak er: «Jeg er glad det ikke går for fort fremover, da kommer dette til å bli bra tilslutt». Ja, det er nok mye i det, har ting gått for fort har fallhøyden blitt stor. Men, jeg er utålmodig! Vil bli frisk, fort! Det er ikke snudd over natta, jeg må akseptere det.. Skal fortsette å kjempe, for familien og meg selv. Dette skal bli bra, jeg har det egentlig alt for bra til å ikke klare dette!

Eksponering

Ett viktig element for å komme seg seg ut av angst og depresjon er eksponering. Det vil si, å utsette seg for situasjoner man helst vil unngå. For sosial angst er det viktig å dra på butikken, oppsøke plasser der det er folk, bli med i bursdagsselskaper, invitere venner og familie hjem osv.. Her har jeg en lang vei å gå.. Jeg isolerer meg, unnvikelse kalles det på fagspråket.. Med helseangsten er det å få høy puls det skumleste for meg. Jeg tørr rett og slett ikke å øke tempo når jeg går tur, jeg er redd hjerteinfarkt om jeg belaster hjertet for mye (selv om jeg i teorien vet det er motsatt). Strekker jeg en muskel, eller kjenner litt smerte i muskulatur rundt brystregionen tror jeg igjen det er hjerteinfarkt. Får jeg skikkelig hodepine som stråler omkring tror jeg det er hjerneblødning.. Alle disse rundene er veldig slitsomme. Men, jeg har blitt flinkere til å eksponere meg. Har jeg en tung kveld, da blir jeg med mannen og kjører gutten på trening. Sitter jeg i sofaen og kjenner på alle disse plagene, da bryter jeg av med å gjøre noe annet, som f.eks avspenning, yoga, husarbeid, gå tur etc. Jeg sier jeg har blitt flinkere, men jeg er langt fra flink nok. Det å falle i det vonde mønsteret, der tankene får overtak er en stor oppgave å overvinne. I dag har jeg vært flink, jeg ble med på en 8 timers kjøretur for å hente en Atv. Hadde i utgangspunktet mest lyst til å være hjemme, men det var ikke aktuelt! På vinterføre, med henger bak bilen, er jeg redd for at noe skal gå galt. Angsten kom, brystet strammet seg og hyperventileringen var i full gang. Da var jeg sikker på at nå dør jeg.. Dette var på hjemturen, og jeg tenkte:» jo lengre vi kjører nå, jo nærmere er vi ett sykehus». Tilslutt sovnet jeg, og ting ble bedre etter denne lille hvilen. Det var ikke lange duppen, men jeg trengte den for å kjenne at jeg fortsatt levde. Jeg våknet! Nå er jeg hjemme igjen, langt unna sykehus men allikevel rolig i kroppen. Hunden min ligger inntil meg, han er en trofast venn. Slike dager som dette er utrolig krevende, ja jeg har kun sittet i en bil, for meg tappes all energi. Jeg er sliten, men samtidig litt stolt over å ha klart det. Mestringsfølelse trenger jeg å kjenne på, mangler mye selvtillit. Den dagen jeg klarer å si til meg selv: «du er bra nok», den dagen skal jeg feire!

Yoga og meditasjon

I ettermiddag har angsten tatt skikkelig tak, hvorfor nå? Som oftest skjønner jeg ikke hvorfor den kommer akkurat når den kommer. Sniker seg innpå, og stresset i kroppen øker. Da må jeg ta tak, jeg kan ikke la den vinne hver gang! Så kom jeg på at veiledet meditasjon er et fantastisk hjelpemiddel for meg, som oftest glemmer jeg å bruke det når angsten står på som verst. Nå har jeg nettopp tatt 15 min guidet avspenning, og det hjelper! Kroppen og hodet faller på plass, pusten blir roligere, jeg klarer å puste med magen. Jeg har kjøpt meg online kurs (Yoga for nybegynnere), på yogamedane.no. Personlig synes jeg dette kurset er veldig bra, det er mange valgmuligheter innpå den siden. Masse basisøvelser, tema og lydfiler. Lydfilene bruker jeg slik som i kveld, der jeg trenger å roe ned. Da er fokus rettet mot pust og de ulike kroppsdelene, kroppen slapper helt av. Det er en form for meditasjon der man går gjennom hver kroppsdel. Det kan være vanskelig å få til i starten, men øvelse må til 🙂 Anbefalingene jeg har fått er å bruke yoga og meditasjon minimum 15 min pr.dag. Det må jeg bli flinkere til å gjennomføre, jeg vet det er bra for meg. Så nå kan jeg sette meg ned, avslappet, og se The Voice uten stresset som var i kroppen for en time siden. Det skal bli godt med en rolig fredagskveld sammen med mannen og sønnen. Nå skal vi kose oss 🙂