Tap av førerkort

I november mistet jeg førerkortet i 1 år pga ett bevissthetstap. Skjønner reglene, og fullt forståelig at legene er redd for det skal skje igjen. Og viktigst er jo å ikke være en fare for andre trafikanter. Det ble ikke funnet noe somatisk galt med meg, og jeg selv mener å vite hvorfor jeg fikk dette bevissthetstapet. I min tilstand med all denne angsten følger det også med hyperventilering, som lett oppstår når jeg kommer i en stresset situasjon. Spesielt hvis noen sier de ser jeg ser syk ut, da blir fokuset mitt å ikke skape noe styr, ikke skape situasjoner der jeg viser min panikkangst. Pusten går kjapt, pulsen stiger og rulla er igang.. Det var akkurat dette som skjedde ved denne hendelsen. Jeg satt i en taxi, og fikk ett angstanfall. Skulle selvfølgelig ikke si noe om det, eller vise det, så prøvde å fokusere på å puste rolig. Taxisjåføren spurte om jeg følte meg dårlig, og da skjedde akkurat det jeg fryktet mest. Hun så det… Jeg sa jeg følte meg svimmel, og etter det husker jeg ikke noe. Hun hadde ringt 113, noe som er fullt forståelig, jeg ble hentet med helikopter og fløyet til sykehuset. Der ble jeg grundig undersøkt, deriblant tatt eeg. Ikke noe galt å finne. Var innlagt i 2 døgn. Ved utskriving fikk jeg altså beskjed om at retten til å føre motoriserte kjøretøy fratas i 1 år, og jeg må være anfallsfri i denne perioden. Jeg skal på sykehuset og ta døgn-eeg nå i slutten av mars, og på oppfølgende legetime i starten av april. Da får jeg høre om de finner noe som kan likne epilepsi. Har ikke hatt flere anfall, så jeg er rimelig sikker på at de ikke finner noe der heller. Hvis de ikke gjør det, kan jeg søke om å få tilbake føreretten. Håper inderlig jeg får det, vi bor veldig usentralt, blir ikke mindre isolert av å ikke komme seg noen steder. For å si det sånn, jeg er ikke den som er så veldig mye borte uansett, men bare det å ha muligheten betyr veldig mye. Så nå krysses alt som krysses kan for at dette ordner seg i april 🙂

Bekymringsangst

Som tidligere nevnt har jeg Generalisert Angst, også kalt bekymringsangst. Det innebærer at jeg bekymrer meg for det aller meste. Det går ikke en dag uten jeg gruer meg for ting som skal skje, eller KAN skje. Hverdagslige ting, som vask av klær, vask av hus, lage mat, dra på butikken, være i terapi +++, kan jeg bruke flere timer på å grue meg til. Tenk på all den energien jeg bruker på å gruble, snakke meg selv ned og ikke ha troen på meg selv! Har jeg gjort disse oppgavene uten å sette meg ned først, da har jeg hatt energi til å gjennomføre det. Men neida, jeg prioriterer å grave meg selv ned og tappe meg for energi før jeg i det hele tatt har prøvd… Sosiale settinger holder jeg meg langt unna, det KAN jo hende jeg ikke klarer å være der, jeg KAN jo få angstanfall, jeg KAN jo besvime, folk KAN jo synes jeg er teit osv.. Fire bryllup i nærmeste familien gikk jeg glipp av iløpet av ett år. Fordi jeg visste ikke om jeg skulle klare å være «normal», som alle andre. Jeg turte rett og slett ikke å være tilstede. Så satt jeg hjemme og gråt og gråt… Skulle så veldig gjerne ha vært der, men angsten fikk styre disse avgjørelsene også.. Tryggeste plassen er å være hjemme, der ingen ser meg når det stormer som verst. Å planlegge noe frem i tid er bortkastet. Hvorfor skal jeg grue meg i dager eller måneder hvis det er mulig å unngå det? Fordi jeg har lært meg en teknikk, å styre unna alt som er usikkert, UNNVIKELSE…. Jeg har nå startet, med små skritt, veien tilbake til en hverdag som skal inneholde noe lystbetont. I dag foreslo faktisk jeg at mannen min skulle ta meg med på en kjøretur med vår nye atv. Og jeg som er sååå redd for å sitte på slike kjøretøy! Vi kjørte 3 mil, og jeg koste meg! 🙂 Jeg vant over frykten, for en mestringsfølelse 🙂 Jobben min videre nå blir å stole på meg selv, få trua tilbake om lykkelige dager og se mulighetene. Jeg kan ikke la denne angsten ta større plass, den skal gradvis overvinnes!