Antidepressiva

Som jeg har skrevet tidligere, begynte jeg på antidepressiva i 2012. Personlig skjønner jeg ikke hvorfor jeg ble satt på disse så tidlig i sykdomsfasen. Jeg mener det har blitt alt for lettvint å gi folk tabletter, det må gå an å hjelpe uten å forfalske hjernen. For min del ser jeg nå at bivirkningene av tablettene gjorde meg sykere. Min siste antidepressiva ble tatt i november, og når jeg kjente hva som skulle ut av kroppen ble jeg skremt. Ja, jeg sluttet alt for brått, uten å snakke med lege først. En uke med kraftige abstinenser og knalltøffe dager. Men, jeg visste det var abstinenser og ikke noe annet galt. Etter min siste tablett ble ting forandret. Masse følelser som kom, ja, jeg har ikke hatt følelser på 7 år… Jeg har vært flat, likegyldig og totalt uinteressert i det meste. Den største forandringen var at panikkangsten, skjelvinger og svettetokter forsvant. Angst har jeg stort sett hver dag nå også, men ikke slik som den var når jeg gikk på medisin. Har mye bedre kontroll på den. Følelsene derimot er ukontrollerbare ennå, jeg kan plutselig gråte, dirre i leppen og være veldig sårbar. Men, det er jo ikke så rart. Det å få følelser igjen er noe jeg må lære meg å takle, ja jeg må starte fra bunnen og bygge meg opp. Jeg ønsker så klart å ha følelser, det er både godt og vondt å ha det. Både i positive og negative situasjoner. Jeg mener selv at det å få ut følelser når det er behov for det er helt normalt, jeg er ei dame med mye følelser. Når disse da skal bare skyves foran, da bygger det seg mye opp i en kropp.. Det er viktig å understreke at jeg har ikke noe imot personer som går på antidepressiva, for mange er det ett godt hjelpemiddel for en periode. Men å gå på det i 7 år er lenge. Jeg skal være såpass ærlig, jeg har vival i bakhånd hvis det blir alt for tøffe dager å takle. Det har jeg i samråd med lege. Kveldene for meg er verst, det å finne ro og slappe av til natta. Da hender det jeg må ta en beroligende for å få søvn. For meg fungerer det veldig bra, jeg klarer å styre unna de såpass at jeg ikke blir avhengig. Men i krisesituasjon er det greit å ha ett hjelpemiddel. Det jeg vil få frem med dette innlegget er: Jeg tror at uten antidepressiva har jeg måtte kjent på, jobbet med og kjempet meg gjennom tøffe dager med nedturer, oppturer og følelser. Det har jeg ikke klart uten hjelp, men de gangene jeg har vært innlagt, og samtalene jeg har med terapeut tror jeg kunne ha fungert bedre uten disse medisinene. Å stå i det, og ta det som dukker opp underveis har vært det beste for meg. Er ikke det å ha utfordringer ett normalt liv? Alt skal da ikke gå på skinner.. For min del ble det ett så stort fokus på at jeg er psykisk syk, og det var noe jeg måtte leve med… Ja, jeg må nok leve med det, men mye kan bli bedre. Den trua kan ingen ta fra meg!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s