Isolasjonen har «kostet» mye…

Da jeg fikk depresjonen gikk jeg fra å være den mest sosiale personen, til å isolere meg totalt. Jeg skjønner faktisk ikke hvordan det går an at livet snur så fort. Før jeg selv kom i denne situasjonen klarte jeg ikke å forestille meg livet til de som sa : «Jeg har møtt veggen, og er langt nede i kjelleren». Det gikk jo bare ikke an, mange av de var jo de mest positive og trivelige personer jeg visste om.. Men, nå vet jeg akkurat hvordan de har det, og jeg respekterer folk som ikke skjønner hvordan jeg har det. Jeg klarer ikke, etter 7 år, å forklare hvordan denne sykdommen påvirker hverdagen min. Mange sier til meg : «Det er bare….osv». Det er det verste noen kan si til meg, for det er ikke bare å… Ett eksempel på mine utfordringer (som helt sikkert høres latterlig ut for mange) er: Hvis jeg skal sette på en maskin med klær, da sitter jeg i flere timer og psyker meg selv ned med at «det klarer jeg ikke».» Jeg er udugelig». «Jeg er så sliten». «Jeg er en taper». «Jeg er en dårlig mor». «Jeg er en dårlig kone». «Jeg klarer ingenting» osv.. Disse tankene tar all min energi. Slike tanker har jeg om alt jeg skal gjøre, fordi jeg tror ikke jeg klarer noe. Dette er ganske så slitsomt det. Å planlegge noe er uaktuelt. Da går jeg og gruer meg i dager, uker og måneder. Første tiden etter jeg ble syk hadde jeg mange utenom familien rundt meg. Men hver gang de spurte om jeg ville bli med på noe, eller om jeg ville ha besøk, da fant jeg på tusen unnskyldninger for å slippe. Ikke for å slippe å møte de personene, men jeg var livredd for å binde meg til noe jeg ikke trodde jeg skulle klare å gjennomføre. Var redd for å vise meg hvis jeg fikk angstanfall. Jeg skulle så gjerne ha takket alle som virkelig prøvde. Men, mange av de har jeg ikke noe kontakt med i dag. Og det er ikke deres feil, de prøvde så godt de kunne. Denne sykdommen gjør så vondt, den gjør at jeg føler meg ensom. Ikke misforstå, jeg har familien min, men jeg føler meg ensom i min egen kropp. Den har frarøvet meg livsglede, pågangsmot og vilje. Det er disse tingene jeg skal jobbe for å få tilbake. Jeg har bestemt meg for at nå skal jeg finne frem vinnerinstinktet og kjempe. Små skritt i riktig retning sier mannen min, han har vel rett i det. Enn om det bare kunne ha vært så enkelt som å skru av en bryter, og da har alt vært greit? Nei, så enkelt er det ikke. Jeg kan ikke ha for store mål, da blir fallhøyden så alt for stor. Tiden fremover skal jeg bruke til å komme meg litt mer ut på tur, kanskje til og med spørre om noen blir med og går sammen med meg.. Det er skummelt det..

2 kommentarer om “Isolasjonen har «kostet» mye…

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s