Fredag og helgavasken venter..

Har akkurat kommet hjem fra behandling hos manuellterapeuten, det er til stor hjelp og jeg gleder meg (faktisk) til hver gang. Blir litt sliten etterpå, men er så absolutt verdt det 🙂 I helga kommer tre av ungdommene og deres to hunder hjem. Alltid like godt når de vil komme, setter stor pris på det. Så er det store spørsmålet, er det noen vits i å vaske nå da? hundene springer ut og inn og det ser ut deretter.. Tror det blir støvsuger og lett rydding, så får vi heller ta en runde etter helga. Jeg føler jeg skulle ha gjort så mye mer til de kommer hjem, de forventer ikke det, det er jeg som setter de forventningene. De skal få mat, snop og alt det der, men alltid er tankene at jeg skulle ha ordnet noe ekstra. De ønsker seg taco til kvelds, det skal de iallefall få 😉 Nå må jeg få ræva i gir og gjøre noe! Ha en fin dag 🙂

Å ikke gi seg lønner seg

Da kommer referat fra dagen. Som tidligere skrevet startet ikke dagen så veldig bra. Men, jeg måtte «ta meg selv i nakken», og komme meg opp fra sofaen. Er faktisk litt stolt av meg selv nå. Fikk i meg litt mat, gikk ut og startet opp vår atv. Kjørte en runde oppi skogen, ned til postkassen (den er 200 meter fra huset) og hjem. Satte meg i solveggen og leste posten. Jeg abonnerer på bladene Familien og Hjemmet, og kikket litt i de og nøt sola. Gutten kom hjem fra skolen, det ble så enkelt som pølse med brød til middag. Vi koste oss med det vi 🙂 Så var det VM i skiskytting, det ble veldig spennende. Nå er kroppen rolig, jeg ser på Sommerhytta og gutten er på fotballtrening. Denne dagen har gitt meg en mestringsfølelse, husker ikke sist jeg har klart å presse meg slik på en positiv måte. I kveld klapper jeg meg selv på skuldra og sier stolt til meg selv: «Jeg har gjort mer enn jeg trodde jeg skulle klare» 🙂 Dette skal jeg ta med meg videre til morgendagen, så får vi se hva den bringer 🙂

En solskinnsdag… UTE…

Sola skinner, det er ett nydelig vær. Og her sitter jeg, inne… Dagen i dag er ikke så veldig bra, kroppen er i helspenn. Skjelver, svetter, stikker i brystet, tungpust, svimmel og smerter både her og der. Har nettopp tatt en guidet avspenning på 15 min, men klarte ikke å få hodet med på det. Tankene bare svirrer alle veier, der de ikke skal være. Nedturen blir alltid like stor hver gang disse rundene kommer, klarer ikke å venne meg til de. Heller ikke å akseptere de. Jeg er så lei, så sliten og akkurat nå gir jeg litt opp. Akkurat det jeg IKKE skal gjøre! Hvordan gripe tak i dette? Å skrive er første steg. Utrolig hva det hjelper. Fingrene bare går av seg selv, trenger ikke anstrenge meg. Ordene blir til, og fokuset er akkurat her og nå. Er ikke så verst bare det?! Det er fortsatt tidlig på dagen, så nå blir jobben å finne på noe som gjør den litt lettere. Første jeg skal gjøre er å få i meg litt mat, det er jeg ikke flink til. Vekten har rast ned 15 kg på ett år, uten at jeg har gjort noe for det. Hadde mye å gå på, så ikke noe farlig med det, men blir ikke noe energi av å ikke få i seg næring. Nå skal jeg koke meg havregrynsgrøt, så kommer det sikkert ett innlegg i kveld der dere får høre hvordan dagen ble tilslutt. Nyt dagen dere som klarer det, jeg skal gi den ett forsøk 🙂

Ny dag, nye oppgaver

I går var jeg i samtale med vernepleier. Sitter igjen med en følelse av at jeg kanskje krevde for mye nå. Frustrasjonen min kom virkelig frem, jeg er egentlig ikke den som tørr å si ifra så direkte. Synes det skjer for lite fremgang. Ønsker mer intensivt, jeg er utålmodig. Det er nå jeg har kampvilje, er redd den ebber ut.. Så kommer min dårlige samvittighet i etterkant, stakkars henne, hun gjør vel så godt hun kan.. Nå må jeg klare å tenke at hun har dette som jobb, det er ikke henne personlig jeg sa det til. Jeg får en følelse av å være til belastning der også.. I slutten av samtalen fikk jeg 3 oppgaver jeg skal gjennomføre hver dag. Den første er å skrive ned 3 positive ting jeg gjør hver dag, det andre er å ut av huset minimum 10 min. pr. dag og det tredje er å sette meg ned og se tv i 30 min. hver formiddag (uten å tenke på noe annet). Dette høres sikkert enkelt ut for de fleste, men for meg å ha så konkrete oppgaver er en utfordring. Nå har det seg sånn, jeg tror kanskje jeg er på litt bedringens vei. Har ikke hatt denne viljen tidligere, jeg må kanskje ta det som ett positivt tegn? Det er vel noe med de små skrittene… Ønsker alle en fin dag, jeg skal gjøre mine oppgaver 😉

Når kvelden kommer…

Så er det disse ettermiddagene/kveldene da… Hvorfor skal de være så slitsomme? Det er jo da de fleste nyter livet… For meg er de tunge, jeg blir urolig og stresset. Masse angst. Da får jeg tid og ro til å gruble, mørket her oppe i skogkanten liker jeg ikke. Vi bor på en gård som ligger for seg selv, ingen hus rundt oss. Deilig tenker sikkert mange, usikkerhet tenker jeg.. Skulle gjerne hatt litt lys, bevegelser og aktiviteter rundt meg her nå. Ja, det er sikkert idyllisk å kunne gå ut døra og rett ut i naturen, ikke ha noen som ser rett inn til deg, stillheten, friheten og alt det der. Men jeg klarer ikke å se den positive siden. Jeg tørr ikke å gå ute alene, er mørkredd og husredd, klarer ikke å hente inn ved engang. Har bodd her i snart 19 år, og vet det blir mange år til. Mannen min stortrives her, oppveksten hans her var fantastisk, og han elsker å drive gården itillegg til jobben han har. Ungene våre synes de har hatt en super oppvekst, de kunne ikke ha tenkt seg noe annet sted å vokse opp på. Ikke misforstå meg, jeg er veldig glad for den friheten mine barn har hatt med å vokse opp slik. De har fått prøvd alt fra det å ha mange ulike dyr, firhjulinger, minicrossere, kjørt traktor, lekt fritt uten trafikk osv. Men nå, når barna har blitt ungdom/voksne kjenner jeg ekstra mye på dette. Dette var kveldens utblåsing, skriver det ned når mannen er på jobb og jeg sitter her alene…